Tullia d'Aragona om kentaurens underkropp: et forsvar for sansningen

Research output: Contribution to journalJournal articlepeer-review

  • Unn Irene Aasdalen
I den italienske renessansens 100-årige tradisjon for platonske kjærlighetsdialoger var de toneangivende stemmene høyrøstet mannlige. Som i modellverket fra antikken, Platons Symposium, var det fra begynnelsen rene herrelag som gjorde rede for kjærligheten. Den ideelle kjærlighet var en sak for menn, og menn alene, og sanselig kjærlighet var noe man burde holde seg fra. Disse synspunktene var det bred enighet om, inntil Tullia d’Aragona midt på 1500-tallet lanserte en nyfortolkning av Platon, som rettet den sokratiske ironi mot de samtidige platonistene. Tullia iscenesatte ubeskjedent seg selv som en personifisering av Fornuften, i en dialog hvor hun duellerte med Firenzes fremste filosof. Artikkelen handler om Tullia d’Aragona (ca. 1510-1556), og hennes forsvar for sansningen innenfor et tankesystem som idealiserte det åndelige og mannlige og stemplet det fysiske og kvinnelige som mindreverdig.                 
Udgivelsesdato: 2010
Original languageNorwegian
JournalArr. Idéhistorisk tidsskrift
Volume1
Pages (from-to)78-88
ISSN0802-7005
Publication statusPublished - 2010

ID: 20830979